Crackdown

Crackdown kom på fredag, i hus på mandag, og endte på tirsdag. I hvertfall hovedhistorien, for første gang. Det betyr på ingen måte at jeg er ferdig med spillet. Bare at jeg har endt det, en gang. Det er så utrolig gøy å bare være i Pasific city. Spillet er nesten en kombinert plattformer, tredjepersons skytespill og heltespill. For mannen er en helt. Mennesker generelt skulle hatt de egenskapene. Hoppe nesten 10 meter høyt, løfte ting på nærmere 2 tonn og kaste dem nærmere 43 meter. Utrolig hvor lett det er å komme seg rundt i en by fylt med skyskrapere ved hjelp av hopping og løping. I et spill hvor jeg kan ta hvilken bil jeg vil har jeg aldri vert så lite i en bil. Og derfor har jeg heller ikke hørt noe særlig på musikk mens jeg har spilt. Kansje det finnes, men jeg har ikke funnet valget med å høre på musikk utenom å være i bil på spillet. Man skulle tro at med en biomekanisk rustning også skulle kunne få en MP3spiller med seg på tur. Kansje de måtte kutte på bekostningene i “the agency”. Grunnen til at jeg tar det opp er jo såklart at spillet har utrolig digg musikk, som jeg ikke får hørt fordi jeg nesten ikke var i biler, og jeg elsker musikk.

I vinterferien gikk jeg med post. Det er nok den kaldeste uka jeg kan huske på lenge. Da er det egentlig ikke så kjekt å være ute, eller i det hele tatt måtte bruke hendene ute. Som resulterer i at fingrene blir kalde. Jeg vet ikke om det bare er meg der ute, men jeg virkelig hater å fryse på fingrene, og fingrene er den første plassen jeg begynner å fryse. Men sett bort i fra denne uka trives jeg fremdeles godt på posten. Tiden flyter fint på jobb og det er herlig å tenke på de gode tingene jobb bringer. Det er bare ikke fritid.

Jeg har kjøpt meg en Golf 3. Det er ingen rallybil, men så skal den i hovedsak bringe meg fra punkt a til punkt b. Ikke på grusveier og heller ikke i en generell hastighet på 200km/t. Det er så behagelig å ha bil og veldig lett å holde denne følelsen over den følelsen man får av penger som forsvinner fra kontoen. For bil koster, det er ingen hemmelighet, men man blir nesten overrasket. Jeg føler at staten vinner uansett hvor pengene mine går. Dessuten føler jeg ikke staten gjør den jobben den absolut burde ha penger til å klare. Stadig prøver telefonselgere å få meg til å betale for å hjelpe til å korte sykehusekøer. Noe jeg er for, men jeg synes ikke jeg og andre nordmenn burde behøve å hjelpe direkte til organisasjonen(e) som jobber for dette. Det burde heller være statssubsidiert. For det trengs tydeligvis. På samme måte som norske veier kunne fått seg en løft. Skoler også, og sikkert mye annet. Jeg lurer stadig på hva politikere får i betaling, og hva som er kravet for å bli en. Min drømmejobb er en hvor jeg tjener mye og gjør lite, så kansje ikke politiker ville vært et så dumt karierevalg.