Ich bin ein Berliner!

Eller noe sånt. Atle, Henrik og jeg var i det minste i Berlin en tur. På søndag den 10. juni klokka 15:10 gikk ferden til Berlin. Det var så klart etter innsjekking, et lite måltid og ei pils på flyplassen. Vi var så klar som vi antageligvis kunne bli. Etter noen krongling fant vi toget inn til Berlin, men ga fint opp forsøket på å forstå T-banesystemet og tok heller drosje til hotellet som lå rett ved Checkpoint Carlie. Rommet var ikke av dårlig standard og på hele 60 kvadrat. 2 soverom og 2 bad hadde vi. Følte oss nesten som konger. Vi tok oss en god tur før vi fant en restaurant med kanalkanten. Maten var grei men noe dyr. Vi fant oss en billigere og mer folkefylt plass hvor vi tok noen øl før vi dro tilbake til hotellet og tok kvelden, som det heter på fint. Det var etter at vi hadde fått i oss en dürüm. En rullekebablignende sak som jeg syns var bedre enn kebab, tenk.

Neste dag tok vi turen til Ka De We. Et gigantisk kjøpesenter på Kurfürstendamm hvor de sikkert hadde alt og litt til. Men vi hadde bedre hell med shoppingen utenfor kjøpesenteret. Noen T-skjorter, 4 CD-plater og ei bukse seinere var vi på vei tilbake til hotellet. Vi pilset litt på rommet før vi tok turen på en meksikansk restaurant. En kraftig porsjon Fajitas var alt som skulle til for at vi var festklar. Fest fant vi, i nærheten av Alexanderplatz hvor TV-tårnet står plasert. Nesten som et lite landemerke. Utestedet het Dante og musikken var enten alt for høy eller så var det vi som sto for nært høyttalerne.

Noe usikker på hvem som hadde betalt drosjeturen og i det hele tatt hvordan vi hadde endt opp på rommet var starten på neste dag. En ting var klart, jeg ble for full. Etter vi hadde dusjet, og ble nesten litt for sultne fant vi veien til en Subway hvor vi fikk i oss en baguett. Etterpå tok vi oss en tur innom Haus am Checkpoint Charlie. Muséet som ligger, vel, på Checkpoint Charlie. Der kan man blandt annet se diverse fluktmetoder brukt for å komme seg fra øst til vestberlin. Mennesker var kreative den gangen også. Vi hadde bestemt oss for en tur opp i TV-tårnet og det ble selvfølgelig neste mål.

Vi var ikke like heldige med å oppsøke utelivet den kvelden, men for meg var det egentlig like greit. Jeg var fremdeles noe dårlig etter forrige kvelds utflukt. Vi fant den samme dürümplassen og fikk i oss noe mat før vi fartet til hotellet.

Siste dag i Berlin. Vi skulle se Olympiastadionen. Etter noe kluss med å leite opp frokost kom vi oss av gårde til T-banen. Vi fant ut at det ble alt for dyrt med drosje og trosset oss til å prøve å forstå systemet. Det viste seg å være bomtur. Stadionen var stengt for det skulle være en konsert der hele uken. Det slo oss liksom aldri som en mulighet så derfor spurte vi aldri noen om det heller. Noe skuffet tok vi turen til Sony-senteret for å lette humøret litt. Et litt langt ord for å oppsummere; Arkitektørkunst. Vaio var såklart også på utstilling. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg har lyst på ny PC. Når det kommer til PC-laptop er det lite som har fristet så mye som en Vaio.

Vi begynte å bli sultne å det lyste burger i øynene på Atle og meg. Vi ville også innom Hard Rock cafe en tur å bestemte oss for å kombinere disse. Både maten og ølen var nydelig, samt stemmninga. Og det var masse nok mat kan man si. Vi kravla nesten ut derfra, men ikke før vi hadde fått med oss hver vår T-skjorte. Denne kvelden skulle vi finne utelivet igjen for å få et godt sisteinntrykk av Berlin. Langt gokk i vold fra hotellet skulle det vist være en bra uteplass. Vi både fant fram og kom oss inn. Det tok liksom ikke like mye av som mandagskvelden. Vi måtte passe litt på for å nå flyet neste dag.

Vel hjemme på kalde Sola fikk vi Aleksander til å frakte oss hjem. Senere stakk Aleksander og jeg for å ta et slag Biljard, noe jeg defintivt skal gjøre oftere. Biljard er og blir skikkelig gøy, bare synd man finner det så få plasser i nærheten. På søndag var vi en liten gjeng å spilt Bowling. Ikke min beste dag.

Det dekker vel sånn ca. hele forrige uke ganske bra. Denne posten ble litt lengre enn planlagt, men sånn er det vel når man har mye på hjertet, som det heter på fint.