Sonic the hedgehog

Jeg husker det enda ganske godt. Jeg hadde fått en Sega Master System II i gave og noen kroner til å kjøpe meg et spill. Jeg og mamma dro til en butikk hvor en Sega var utstilt med demoen til Sonic the hedgehog 2. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk det med meg i en liten pose og jeg brukte bra mye tid på det spillet.

Det var forøvrig det eneste Sonic spillet jeg har hatt serlig god kjenskap til frem til nå. Det har blitt utgitt mange etterfølgere å tydeligvis blitt introdusert en god del nye karakterer jeg ikke har kjenskaper til.

For en god stund tilbake dukket det opp en ny demo på X-box Live marketplace. Sonic the hedgehog. Jeg lastet ned og med en god del nostalgi og litt tilvenning til kontrollen ble jeg glad i demoen. Jeg bestemte meg for å kjøpe spillet dersom jeg kom over det til en overkommelig pris. Noe jeg gjorde i går. Jeg var innom en bruktbutikk for å bli kvitt noen CDplater og DVDfilmer jeg ikke ønsket å ha i samlingen lengre og summen jeg fikk tilsvarte prisen på Sonicspillet. Så jeg tenkte, “Hvorfor ikke?”.

I demoen kommer du rett i action og målet er å komme seg fra punkt A til B hvor man springer på en ring med en stjerne inni. Det var akkurat som i gamle dager, med en ekstra dimensjon i grafikken. Greit nok, grafikken er ikke en diamant, men jeg likte gameplayet. Så hva jeg antok var at spillet skulle være som i gode gamle dager også. Du skal komme deg fra punkt A til B, for så å automatisk dukke opp på et nytt punkt A. Innimellom møte en boss på punkt B.

Så når jeg putta discen i konsollen ble jeg møtt med en oppgradert Segalogo og ny stemme. Forandringer til det bedre. Så kom det en lastekjerm. Jeg hadde lest i en omtale at det var en del lasting og var til en grad forberedt på dette. Jeg skulle bare vist. “Press Start” blinka det høytidelig på skjermen. Tok ikke lange tia før jeg gjorde det, lagra med en automatisk lagringsmelding som poppa opp og starta opp spillet. Lasteskjerm, introfilm. “hmm, de må ha lagt en historie også nå”. Prinsesse som har kontroll over iblis trigger og flammeguden, blablabla, Egghead kommer for å kidnappe henne. Oi. Sonic dukker opp. “Nei”. De har gitt han ‘attitude’. Sonic slår ut de onde medhjelperne til Egghead og stikker av med prinsessa. Lasteskjerm, mer film. Egghead tar igjen Sonic og får med seg prinsessa, med unntak av en maktstein prinsessa kaster til Sonic. Lasteskjerm. Sonic står mitt i Soleanna, byen som alt dette skjedde i. Men ikke på et punkt A. “Hva skjer her?”. Joda, man må samle opp informasjon for å finne ut hvor det ble av Egghead.

La meg introdusere en personlig regel #1 for spill jeg spiller: De skal underholde meg.

Greit nok, jeg liker RPG og av og til også RPGelementer i spill. Men ikke når de er dårlig gjennomført. Hele den samle info prosessen er mer jobb en spill, og tenk, Jobb underholder meg ikke. Sonic the hedgehog brøt med den hellige førsteregelen min. Jeg bestemmer meg for å gi det en sjanse. Strever meg igjennom den litt kjedelige prosessen og X antall lasteskjermer for å endelig komme til et velkjent punkt A. Spillet løfter seg opp til et mye høyere nivå og nå koser jeg meg. Det er fart, action og melodier som klistrer seg fast i hjernen, om enn noe mer rocka enn det jeg foretrekker. Problemet er bare at jeg blir så fort ferdig. Heldigvis dukker jeg opp på et nytt punkt A. Nesten i det minste. Sonic springer av seg selv, jeg har ingen kontroll over farten. Dette er litt gøy men når man treffer et objekt dør man og må starte på punkt A igjen. Ikke fullt så gøy. Spesielt ikke når jeg taper alle ekstralivene og innser at progresjonen ikke er lagret. Jeg har blitt så bortskjemt med at spill lagres innimellom at jeg ikke an gang tenkte på det. “Hva er dette, middelalderen?”.

Gjett hva? Jeg er på starten og må gjøre alt på nytt. Jeg slenger kontrollen vekk, skrur av boksen og projektoren. Vi hadde planlagt å spille fotball, som utviklet seg til Volleyball før vi til slutt endte opp med å se en film. Hele dagen gikk og jeg spilte ikke mer xbox den dagen.

Ny dag, nye muligheter. Jeg starter opp boksen og tvinger meg igjennom den første delen på nytt. Jeg kommer langt, lengre enn før, men er fremdeles noe plaget av RPGelementene i spillet og de kjedelige oppdragene i byen. De har så klart prøvt å variere spillet mer. Noe de har mislykkes helt med. Jeg møter en ny karakter, Silver (hva tenkte de på?) the hedgehog, som skal drepe meg. Han har psykiske krefter. Bossfight.

La meg forklare noe først. Sonic samler opp gullringer. Når han har gullringer og blir skadet mister han alle gullringene, men er fremdeles i live. Blir han truffet på nytt (altså uten gullringer) er han død.

Jeg har ingen gullringer, men 20 meter foran ligger det en rekke med ringer. Jeg springer for å samle ringer, Silver hopper foran og løfter meg i luften med sine psykiske krefter før han slenger meg bakover i veggen så jeg dør. lasteskjerm, en litt lang filmsekvens før kampen blir spilt av på nytt, lasteskjerm, en tosekunders filmsnutt, lasteskjerm og kampen begynner på nytt. Dette skjer stadig i spillet. Den laster for å gi info, laster på nytt for bittelitt info og laster en tredje gang for at du skal kunne spille. Alle gangene tar det like lang tid selvom det opplagt nok ikke er like mye å laste. Jeg blir irritert.

Jeg sirkulerer før jeg springer i mot ringene, får tak i noen å gjør et vellyket angrep mot Silver, før han tar meg på nytt med de psykiske kreftene og skyter meg loddrett oppover. Jeg treffer en usynlig vegg (ja, det er usynlige vegger i spillet), eller tak om du vil, hvor jeg mister alle ringene mine og detter akkurat ned over Silver igjen. Det fins ingen mulig måte å unngå han på nå. Han tar meg på nytt med kreftene og skyter meg nok en gang loddrett oppover slik at jeg dør.

Samme velkjente lastesekvens. Jeg angriper, litt mer velykket denne gangen, og jeg har ringer, før han skyter meg loddrett oppover. Det hjelper ikke hvor mange ringer jeg har, jeg kan ikke unnslippe dette og dør.

Lastes nok en gang før jeg finner hemmeligheten. Jeg må vente til han roper ut en dum linje, “try this then”, hvorpå jeg kan komme meg helt innpå, gjøre skade og samtidig ha tid til å komme meg vekk. Idiotisk. Det eneste positive er at jeg låser opp kampanjen til Silver. Jeg spiller litt videre på Sonickampanjen før jeg begir meg ut på Silver sitt eventyr.

Dette var det jeg ventet på. Jeg starter på et punkt A. Ender opp på et punkt B og kommer til et nytt Punkt A. “Var det så vanskelig?”. Jeg storkoser meg med spillet igjen og tenker at spillet plutselig var verdt byttehandelen. Det er til jeg når punkt B for 4 gang. Her er det en boss, noe som er greit. Det hadde jeg som tidligere nevnt forventet innimellom. Men jeg kommer ikke til et nytt punkt A. Istedenfor kommer det en filmsekvens og jeg starter i Soleanna. “HVA?”. Jeg må samle informasjon for å finne Sonic the hedgehog slik at jeg kan drepe han. Jeg dunker hodet 3 ganger i veggen før jeg slenger kontrollen i fra meg, skrur av boksen og setter meg foran PCen, blandt annet for å skrive denne posten.

Jeg følte det var min plikt å advare folk. Hvis du absolut må ha et Sonicspill. Slik jeg måtte. Vent til du får det for under 100 kroner i ei billigkasse en plass.

Jeg skal faktisk fullføre spillet, litt for å få achievements, men mer for de små høydepunktene som dukker opp innimellom. Jeg vurdere så å skrive en lang epost til Sonicteam Sega for å forklare hvordan de har drept en liten bit av meg og så selge spillet.

Colin McRae:Dirt er i butikkene i morgen vistnok. Jeg hadde planlagt å kjøpe det men leste i en anmeldelse at det ikke eksisterer lokal multiplayer. Så nå legger jeg det på hylla inntil videre.